Førre søndagskvelden kom Anna med denne
Tonak-hatten til meg.
Mor hennar har jobba i firmaet og vetlebroren var med og valde hatten - den er nydeleg!
Eg var ikkje i tvil -
hatten måtte vere ein del av antrekket for kunstsenteropninga og den fekk følge av ein nystroken ubleika linfrakk.
Eg nytta ikkje høghæla sko - slit nok med å stå så lenge uansett...
Hadde grytidleg stråletime på fredag. Handla Hvit dame
med makronbotn og kransekakestenger på
Henry Helgesens Cafe og Conditorier på Tårnplass.
Den gong vi var høge og slanke bergensstudentar, drakk vi varm sjokolade med krem og åt Hvit Dame på
Reimers på Telegrafen når noko skulle feirast eller trøstast!
No er både midja, Reimers og Telegrafen vekke!
Bystudenten og eg tok bussen heim - var framme i god tid for
opninga av
Sogn kunstsenter!
Figurer og fortellinger frå Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst er første utstillinga.
Sogn avis var der!
Nrk var der!
Arkitektar Rut og Simon!
I går vandra vi rundt og såg på små og store hendingar og kunstsenteret utan så mange folk...
Og etterpå - grilling og kakeeting saman med mange, i ein god hage i ein nydeleg førsommarkveld!
Vi feira mange gode hendingar, og at somaren endeleg var komen!
Kombinasjonen av gode minne knytt til Hvit Dame, Festspill, Husfliden og raudt finullgarn får meg til å kopiere denne artikkelen. Eg får ikkje lenkja direkte til
Glo og lytt sin artikkel om Reimers - måtte likevel dele denne!
Hele Bergens «Reimers-dame»
«Hon ser ut som en biskopinna, høgrest, med uppsatt hår och bländhvit drakt. Med en bjudande gest visar hon var man kan gluffa i seg ställets utroliga räksandwiches.»
Publisert: 26. nov. 2002
Truls Synnestvedt
Journalisten fra svenske Östersundsposten la ikke kakegaffelen mellom da han i juni 1978 rapporterte hjem fra Bergen - «den gröna ängen mellan fjällen».
Blant de uforglemmelige inntrykkene fra festspillbyen var et kremfylt kakebesøk på Reimers Conditori.
Og «biskopinnan med uppsatt hår» var selvfølgelig Åse Christensen, vertinnen på Reimers fra 1956 til langt ut på respatexens 1980-tall.
Du husker henne, sant?
En «Platsanviserska i nystruken bomullsrock och røda kindrosor.»
For flere generasjoner bergensere var Åse Christensen og Reimers Conditori to sider av samme Napoelonskake.
Fikk du være med din hjemmegående mor på konditori i de dager, så var det på Reimers dere gikk og det var Åse Christensen som tok imot og fant et ledig bord. Som kom med sjokoladen med krem, den Hvite damen med svakrosa marsipanrose med tynne, tynne kronblad, og med vaniljeisen i den stålgrå coupe'n.
Mor Åse passer bra
I en reportasje i Morgenavisen i juli 1982 skriver Ingri Lønnebotn om Mor Åse i Telegrafbygningen:
«Høyreist og skarpskåren som et norsk fjell, friskfarget i huden og kildeklar i blikket. Jo, Mor Åse passer bra.»
Og 46 år etter at hun begynte hos Reimers, er den 87 år gamle kvinnen akkurat like «høyreist og skarpskåren» som vi husker henne fra våre egne bløtkakedager på Reimers på 1950- og 1960-tallet.
En dame som utstrålte autoritet, men også vennlighet. Som vi fremdeles forbinder med brus og blautis og butterdeigskjell med fiskeboller - til 3.50.
Fremdeles er hun bosatt i Skålvik på Sotra, som hun har vært det siden 1969, dit hun og ektemann Olav flyttet fra Breistølens 80 trappetrinn.
Hun blir litt fjern og fuktig i blikket når minnene fra Reimers-tiden strømmer på.
- En flott arbeidsplass og Bastian Reimers var en enestående sjef, sier hun.
Og minnes de voksne fruene som kom til sin daglige te-chat, de yngre med barnevogn og minstemann - og herrer som var litt «opp i årene».
Noen av dem hadde forresten den uvanen at de tok seg en tur ned på toalettet for å ta seg en pillehytt på formiddagen.
- Da var jeg etter dem, måtte jo ha kustus, forteller hun med et lite smil.
Huspost og kontrolldame
Selv om hun er 87 er det bare to år siden Åse sist var i stige for å male huset sitt på Sotra, og bare ett år siden hun sist var i båt for å fiske.
Til Bergen kom hun i 1935. Født i Bærum, men oppvokst i Hobøl som en av ti søsken, og den eneste gjenlevende.
Først til huspost hos bakermester Smith-Sivertsen, så en altmuligjobb ved Det katolske hospital i Nygårdsgaten, før hun ble garderobe- og kontrolldame på danseskolen hos Fermann og Gunero i Kroepelin-huset i Strandgaten.
- Kontrolldame? - Det hendte jo at noen på de eldste dansepartiene hadde med seg noe på lommen, så det kunne være behov for litt kontroll, forteller hun.
Kneisende stilig som den gang, i brun drakt og silkesjal rundt halsen.
Men fra 1956 ble det Reimers for fulle kakaomugger.
- Min mann så en annonse i Bergens Tidende, der Reimers søkte etter vertinne.
- Den stillingen skal du ha, sa han. Og hun fikk den, beholdt den i mer enn 25 år og ble en liten bergensk institusjon. Anviste plasser til mødre med og uten barnevogner, sørget for friske blomster på alle bord og pludret med stamgjester.
Blir kjent igjen
De mange årene på Fermann og Gunero og på Reimers har ført til at hun ofte blir gjenkjent. Ikke bare i Bergen.
- Jeg har opplevd å bli snakket til på Karl Johan i Oslo, og på fergeleiet i Kinsarvik kom det en gang en svensk kvinne bort til meg og sa «må jag få fråga om ni inte er den damen från konditoriet i Bergen?»
Jo da, hun var da det.
I skreddersydde vertinnedrakter, enten det var den svarte til vinterbruk, eller den hvite hun fant frem til Festspillene.
Om Reimers Conditori skriver Morgenavisen i april 1976:
« ...et hav av hatteprydete kvinner, grønne planter og en lang glassdisk ... Alt dette er kjent og kjært, man føler liksom en trygghet.»
Og videre, hør, hør:
«Egentlig er det fargemessig gyselig. Et rom med lysegrønne vegger, lyst grått vinylgulv, brune tre-imiterte respatexbord, plastikktrekk på stolene. Men det hele virker koselig og personlig. Hovmesterinnen, vertinnen som går rundt og anviser bord, understreker denne stil.
- Er det minstebarnet som har fått være med i dag? kommenterer hun og smiler til ungen i sportsvognen», skriver Morgenavisens Maggedutti for 26 år siden.
Like elskverdig den dag i dag, Reimers' Mor Åse."
Det var denne vertinna som gav grei melding til studina som hadde vore på Husfliden for å kjøpe garn svært tidleg på 80-talet!
"Unge dame, - dette er ingen strikkestue!"
Eg pakka spøtet ned i veska - og no smiler eg av minnet og kan fortelje at eg igjen spøtar med Rauma finull i raudt også 435!
